Bare si det hvis det er gode nyheter. Hvis ikke, så vær stille og la meg leve i denne beskyttede verdenen litt lenger. La meg få tenke på middagsplaner og henting i barnehagen en stund til. La meg få fortsette å føle at sykdom er langt unna og at netter på sykehus er minner som allerede har et drømmeaktig slør over seg. La meg få ta som en selvfølge å få være hjemme hver kveld og hjelpe til med å ta på nattklær, finne en bok å lese og synge barna mine inn i søvnen med den stemmen jeg har. La meg få beholde følelsen av at det er vi som bestemmer. Hva vi skal gjøre i ettermiddag, i helga, til påske og i sommer.
Ikke røsk bort det myke teppet jeg går på og la meg falle.
Jeg er ikke så god på å vente. Jeg er en rastløs…
Vis opprinnelig innlegg 876 ord igjen
ankrfr 